Jeg går av vakt

En refleksjon etter fem måneder i eldreomsorgen

Jeg går av vakt.

Ikke fordi jeg ikke trivdes. Det er viktig å si.

Jeg har møtt fantastiske mennesker, med høy faglig og relasjonell kompetanse, som alle gjør sitt beste. Dette er ikke en kritikk – refleksjonen retter seg mot systemet som helhet: hvordan arbeidsoppgaver, struktur og verdier former hverdagen, og hvilke konsekvenser det har for omsorg, faglighet og samfunnsutvikling.

Jeg går videre til en jobb som er mer i tråd med min utdanning og kompetanse. Men erfaringene fra de siste fem månedene slipper meg ikke. De har festet seg – i kroppen, blikket og i forståelsen av hva omsorg faktisk er når den leves, ikke bare beskrives.

Dette er uten tvil den tøffeste jobben jeg har hatt. Fysisk. Emosjonelt. Mentalt. Samtidig: dypt meningsfull. Berikende. Forstyrrende på en god måte.

Jeg kom hit etter å ha søkt mange jobber. Som mange andre erfarte jeg hvor krevende det kan være å komme inn på arbeidsmarkedet, selv med høy kompetanse og bred erfaring. I helsevesenet var det arbeid å få. Det finnes jobber for dem som vil jobbe. Den setningen rommer noe sant – og noe ubehagelig. Kanskje er det nettopp her flere burde vært, om så bare for en periode. Ikke som et moralsk krav, men som et perspektivskifte. Omsorgsarbeid gir perspektiv. Det bringer oss tett på livets realiteter – særlig der livet ikke lenger lar seg optimalisere.

Hvordan vi møter våre eldre, sier noe grunnleggende om hvem vi er. I et samfunn som dyrker selvstendighet, effektivitet og evig ungdom, blir alderdommens sårbarhet vanskelig å romme. Den minner oss om avhengighet, tap av kontroll og livets endelighet. Kanskje er det nettopp derfor omsorgsarbeidet utfordrer oss så dypt – fordi det konfronterer oss med vår egen eksistensielle realitet.

Begrepet pleie og omsorg brukes ofte som en enhet. I praksis kan de oppleves som to størrelser i spenning. Pleien har sine prosedyrer, krav og klokker. Omsorgen trenger tid, nærvær og rom. I hverdagen må omsorgen ofte flettes inn der det finnes gliper – som om den må være implisitt. Det vi ofte utøver, er omsorgsfull pleie. Forskjellen er ikke akademisk. Den er erfart – av både dem som mottar og dem som gir.

Omsorgsrollen må forstås i et bredere samfunnsperspektiv. Når ansvaret for omsorg har flyttet seg fra familie og nærmiljø til offentlige tjenester, har vi forsøkt å organisere den etter logikker hentet fra andre sektorer: effektivitet, standardisering og kontroll. Disse logikkene kolliderer ofte med omsorgens egenart – situasjonsavhengig, relasjonell og preget av variasjon. Rollen formes av samfunnet, og reflekterer verdier, demografiske endringer og arbeidsmarked. Når flere kvinner har gått ut i arbeid, har ansvaret for omsorgen flyttet seg til profesjonelle fellesskap. Men status, rammer og verdsetting har ikke alltid fulgt med, og omsorg forstås fortsatt ofte som noe «naturlig», snarere enn som høykompetent arbeid som krever nærhet, kunnskap og dømmekraft.

Omsorgsarbeid er relasjonelt arbeid. Det foregår i møtet mellom mennesker, i situasjoner preget av sårbarhet, avhengighet og ofte tap av kontroll. Forskning på emosjonelt arbeid viser hvordan denne typen arbeid krever kontinuerlig regulering av egen kropp og egne følelser – samtidig som man skal være til stede for den andre. Belastningen er reell, selv om den sjelden synes i turnusplaner eller budsjettlinjer.

I dette arbeidet blir det tydelig hvor lite mening det gir å skille mennesket fra systemet det inngår i. Kropp, følelser, tempo, struktur og kultur virker sammen. Systemteori peker på at når vi forsøker å optimalisere enkeltdeler uten å forstå helheten, flyttes belastningen til dem som står nærmest menneskene.

Desember har gjort dette særlig tydelig. Gjennom hele måneden kjente vi hvordan rytmen i avdelingen endret seg. Julen setter noe i bevegelse hos mange eldre: mer uro, rastløshet og behov for trygging. En annen puls i rommet. Dette er godt dokumentert innen gerontologi og demensforskning: høytider kan forsterke forvirring, trigge minner og skape brudd i kjente mønstre. Likevel er det sjelden rom for å justere systemene i takt med menneskelige rytmer. Omsorgen må tilpasses, men strukturen ligger fast. Dermed blir det opp til den enkelte ansatte å absorbere forskjellen.

Tid blir her avgjørende. I omsorg er tid ikke bare en ressurs – den er selve forutsetningen for kvalitet. Sammenhengende tid gir rom for å se, vurdere og justere. Når tiden fragmenteres, fragmenteres også omsorgen. Forskning viser at tidspress svekker faglig vurdering, relasjon og etisk refleksjon.

Det snakkes ofte om mangel på fagfolk og at fagutdannet personell må utføre oppgaver de er overkvalifisert for. Mitt perspektiv er mer nyansert: fagkompetanse rekrutteres ofte oppover i systemet – inn i organisering, koordinering og rådgivning. Alt dette er nødvendig, men samtidig oppstår et stille mellomrom i praksisfeltet – et rom der faglighet, erfaring og dømmekraft trengs tett på hverdagen, men ikke alltid er til stede.

Faglighet kan ikke skilles fra handlingene som utgjør omsorgen, men skjer ofte samtidig med praktiske oppgaver – når man trygger, gir medisiner eller utfører rutiner. Når systemet flytter fagkompetanse bort fra det nære arbeidet, skapes et strukturelt mellomrom der helhetlig forståelse og dybde i faglig vurdering mangler.

Dette rommet fylles ikke av mindre ansvar. Mange bærer stort ansvar, samtidig som handlingsrommet er begrenset. Forskning på arbeidshelse viser at kombinasjonen av høyt ansvar og lav innflytelse er en av de mest belastende strukturelle faktorene over tid. Presset oppstår ikke fordi mennesker ikke strekker til, men fordi systemet ikke er bygget for det arbeidet faktisk krever.

Når man ser hvordan faglighet, ansvar og system henger sammen, blir det tydelig at ledelse ikke kan reduseres til tall og planer. Den må forankres i innsikt, respekt og nærhet til praksis – av ledere som kjenner kompleksiteten fordi de er i kontakt med arbeidet, ikke bare fordi de måler det. Omsorg kan ikke ledes på avstand. Den krever nærhet til menneskene, rytmen i hverdagen og de relasjonene som preger arbeidet. Når avstanden blir for stor, risikerer styringen å hemme mer enn den fremmer.

Det samme gjelder teknologi og digitalisering. Velferdsteknologi løftes ofte frem som en løsning. Men teknologi som implementeres uten prosessforståelse og forankring i praksis, kan legge nye lag av belastning på allerede pressede arbeidsdager. Når verktøy ikke er i takt med menneskene som skal bruke dem – eller dem de er ment å hjelpe – mister vi noe vesentlig.

Dette kan ikke sees isolert fra den demografiske utviklingen. Flere eldre lever lengre, færre står i yrkesaktiv alder. Mangelen på hender omtales ofte som et rekrutteringsproblem. Min erfaring tilsier at utfordringen handler like mye om hvordan arbeidet forstås, organiseres og verdsettes – og hvilke holdninger og verdier som preger systemet.

Omsorg bæres ikke først og fremst av hender, men av holdninger – av hva vi som samfunn anser som verdifullt, verdig og verdt å investere i. Når omsorg behandles som en kostnad fremfor en bærebjelke i fellesskapet, svekkes også grunnlaget for å stå i arbeidet over tid. I dette perspektivet blir mangelen på hender et symptom, ikke selve problemet.

Så mangler vi fagfolk? Eller er det systemet – og verdiene som former det – som er feilslått?

Jeg går videre med dyp respekt for dem som står i dette arbeidet over tid. Erfaringen har gitt meg nærhet til mennesker, livets sårbarhet og det som faktisk betyr noe når mye annet faller bort.

Jeg går av vakt.

Men innsikten i hva omsorg faktisk krever, tar jeg med meg videre.