Å velge hverandre, igjen og igjen

En hyllest til den enkle, nære og varige kjærligheten

Juni er kjærlighetens måned, en tid for å feire kjærlighetens mange uttrykk. En påminnelse om at kjærlighet finnes i mange former, og at retten til å elske er en grunnleggende del av det å være menneske. Kjærligheten er for alle, og det som binder oss sammen er tillit, nærhet og respekt.

I dag er det 27 år siden vi fant hverandre. Den 24. juni har vi vært gift i 19. Et liv. Eller kanskje flere. For underveis har vi forandret oss, møtt oss selv og hverandre på nye måter. Det er det fine med å være i et forhold over tid: Vi får elske hverandre mange ganger. Som nye mennesker, med gamle røtter.

Vi har ikke alt til felles. Vi er ikke "to halvdeler som gjør hverandre hele". Vi er to hele mennesker som har valgt å bli. Ikke fordi vi må, men fordi det er noe her, noe verdifullt som ikke kan forklares.

Stillhetens språk

Kjærligheten høres ikke alltid, ofte merkes den bare. Den ligger i rytmen av hverdagen. I fottrinnene på kjøkkengulvet. I den stille kaffen før barna våkner. I blikkene som møtes når alt er hektisk. Og i de små berøringene, hånda som stryker over korsryggen i forbifarten. Panne mot panne, midt i en tung dag.

Vi snakker ofte om "å jobbe med forholdet", men kanskje er det viktigste å være til stede i de små øyeblikkene. Ikke for å forbedre, men for å fornemme. For å se hverandre, uten å måtte fikse. For å kjenne at vi er her. Sammen. Akkurat nå.

Kjærlighet kan ikke planlegges. Den kan bare velges. Igjen og igjen.

En kropp å lande i

Noe av det vakreste i et langvarig forhold er hvordan kroppen blir et sted å høre til. Seksualiteten trenger ikke å rope eller prestere. Den kan være varm, levende og trygg. Vi kjenner hverandres rytmer, pust og pauser, ikke mindre intenst, bare mer sant.

I dag møtes vi av bilder og normer om seksualitet som ikke stemmer med det vi egentlig lengter etter. Måten vi fremstiller seksualitet er preget av visuell overeksponering, grenseoverskridelse og normalisering av det ekstreme. Det handler ofte mer om å oppnå noe enn å være med noen.

Samtidig snakker vi om grenser, samtykke og respekt – som vi skal. Men kanskje har vi glemt å snakke om tilhørighet. Om trygghet som forutsetning for lyst. Om kroppen som relasjon, ikke som prestasjon. Om å være forbundet, ikke bare fysisk, men menneskelig.

Vi trenger mer enn regulering. Vi trenger forståelse. Kjennskap til hvordan nærhet egentlig kjennes, og hvordan den får oss til å vokse.

Vi trenger fortellinger som viser at seksualitet ikke blir mindre med årene, men mer moden. Mer åpen. Mer ekte. Som en elv som har funnet sitt leie og kjenner landskapet den renner gjennom.

Hva er det vi jager etter?

Langvarige forhold oppløses. Det skjer nesten lydløst. Mennesker gjør det beste de kan, det er det ingen tvil om. Likevel må vi stille spørsmålet: Hva er det vi jager etter?

Er det friheten? Forelskelsen? Følelsen av å bli sett på nytt? Alt dette er menneskelig, men det gir også grunn til ettertanke. For hva er det som virkelig bærer oss når livet strammer seg til? Når døgnene blir lange, foreldrerollen tung, kroppen sliten og livets alvor banker på døra?

Det er lett å bli blendet av det som glitrer. Vanskeligere å se verdien i det som er stille, men sterkt.

Kjærlighet som får puste

Vi trenger ikke mer skam, moral eller pekefingre. Vi trenger strukturer og samtaler som gjør det mulig å bli, når det er godt nok til å bli. Som viser verdien av det hverdagslige. Som gjør det trygt å velge hverandre, også når det er krevende.

For kjærligheten dør ikke av motstand. Den dør av fravær. Av følelsen av å stå alene i tosomheten. Men når vi kjenner at vi bæres, selv når vi er slitne, urimelige og uflidde. Da vokser noe dyrebart frem.

Det handler ikke om å ha kontroll. Det handler om å ha tillit. Og kanskje særlig: å tåle hverandre. Også når vi er i vår minst flatterende versjon. Også når vi tviler. Også når vi er tause.

Dybde krever tid

Det finnes lag i et menneske man bare når etter mange år. Blikk som har sett hverandre i smerte og glede. Hender som har holdt i både lys og mørke. Kjærlighet som ikke må forklares. Den bare er.

Vi trenger å høre slike fortellinger. Ikke fordi alle skal følge samme vei, men fordi det gir perspektiv. Vi trenger påminnelsen om at det finnes en kraft i det langsomme. En skjønnhet i det varige.

Kjærligheten er ikke alltid spennende. Men den kan være livsnær. Den kan være vill i sitt stille. Og den kan gi rom til å være hele mennesker. Sammen.

Det er kanskje ikke spektakulært. Men det er stort.

Å velge hverandre

Ikke fordi vi må,
men fordi det er her hjertet hviler.
I kaffekoppen som rekker å bli kald,
i hendene som har lært hverandres språk.
Vi er ikke to som utfyller hverandre,
men to som bærer og blir båret.
Gjennom stillheten,
gjennom latteren,
gjennom livet som skjer.
Kjærlighet er ikke et høydepunkt.
Det er en rytme.
Og vi velger den.
Igjen og igjen.