Reiselivet som reguleringssystem

Om pust, erfaring og tåleevne

Det begynte ikke med en plan

Det begynte med en kropp som ikke ville mer.

En slags indre terskel var nådd, uten at jeg helt forsto det. Jeg kjente bare at jeg måtte ut. Ut i stillhet, ut i bevegelse, ut i noe som ikke krevde svar.

Jeg begynte å gå tur. Én tur ble til mange. Fjell ble min terapi. Yoga ble mitt verktøy. Det jeg i starten kalte pause, forstod jeg etter hvert som regulering.

Det kroppen ba om, var ikke mindre arbeid, men mer sammenheng.

På den tiden jobbet jeg ved Mikrobiologisk avdeling ved et av landets største sykehus, med professor Elling Ulvestad som leder. Det som festet seg sterkest hos meg, var hans arbeid med allostatisk belastning, epigenetikk og det udelte mennesket. Han snakket ikke bare om mikrober, men om system – om hvordan kroppen vår responderer på langvarig stress, og hvordan sykdom ofte er en følge av overbelastning, ikke enkeltfaktorer.

Særlig én setning fra en artikkel han skrev sammen med kollegaer har blitt værende i meg:

«Vi vet at erfaring kan gjøre en syk. Hvorfor skulle den da ikke kunne gjøre en frisk?»

Den innsikten traff meg – både i kroppen og i tankesettet.

Reiselivet som nervesystem

Ti år senere jobber jeg med reiseliv – ikke bare som næring, men som system. Jeg har vært prosjektleder for Merket for Bærekraftig Reiseliv, utviklet en helhetlig styringsmodell for reisemål, og arbeidet i skjæringspunktet mellom struktur, kultur og prosess.

Og det jeg ser gang på gang, er dette:

Reiselivet er et reguleringssystem.

Et samfunnsorgan som kan støtte balanse, tilknytning og helhet – eller fremme fragmentering, slitasje og overbelastning.

Derfor må vi tenke nytt. Ikke bare i tiltak og sertifiseringer, men i premissene vi bygger utviklingsarbeidet på.

Fra bærekraftsmål til bærekraftsevne

Bærekraft handler ikke bare om målene vi setter oss, men om evnen systemet har til å regulere seg selv. Dette gjelder på alle nivå: individ, virksomhet, lokalsamfunn, natur og økonomi.

Når vi arbeider med bærekraftig reiseliv, må vi stille noen grunnleggende spørsmål:

Hva tåler vi – som natur, som mennesker, som lokalsamfunn?

Hva skaper balanse – i drift, i relasjoner, i landskap?

Hvordan bygger vi systemer som tåler både vekst og stillstand, både press og pause?

Som prosjektleder har jeg erfart at det ikke er nok å implementere standarder. Vi må skape rom for læring, forankring og prosess. Vi må forstå hvordan reiseliv påvirker nervesystemet – ikke bare i individet, men i hele regionen.

Jeg kaller denne forståelsen for Opplevelsesøkologi:

En integrert tilnærming der menneske, natur, kultur og system er vevd sammen – ikke som ideal, men som realitet.

Hva skjer med et samfunn som ikke får puste?

Denne reisen - fra helse til helhet, fra mikrobiologi til reiselivsutvikling - har lært meg én ting: Opplevelse er ikke pynt. Det er ikke det som kommer etter produkt, marked og strategi. Det er essens. Det er kontakt. Det er det som skjer i mellomrommet - og som gjør hele forskjellen.

I møte med klimakrise, overturisme og sosial uro, trenger vi et reiseliv som ikke bare gir opplevelser, men som rommer dem.

Et reiseliv som regulerer mer enn det trigger. Et reiseliv som ikke bare bygger produkter, men forståelse.

Når vi tenker slik, blir reiselivet ikke bare en næring, men en nøkkel:

Til fellesskap.

Til samfunnsbalanse.

Til menneskelig utvikling.

Et reiseliv for livet

Bærekraftig reiseliv handler ikke bare om å ta vare på ressursene, men om å forstå hva slags opplevelser som faktisk bærer. Hva som gjør oss frie, hele og forbundet.

Og kanskje begynner det - som for meg - med en kropp som sier stopp.

Med et system som ikke tåler mer.

Med en sti i skogen, og et pust som får plass.

Der - i stillheten - begynner en ny form for reiselivsutvikling.

Ikke som avstand fra hverdagen. Men som kontakt med det som virkelig betyr noe.