Er det vi kallar løysingar, eigentleg det?

Det forundrar meg. Og det overraskar meg – igjen og igjen.

Korleis vi som samfunn stadig diskuterer og handterer symptom, i staden for å stille dei verkelege spørsmåla. Vi roter rundt i overflata, kanskje fordi det kjennest lettare. Kanskje fordi vi manglar verktøy til å gå djupare. Eller fordi det er for ubehageleg.

I ein videoen eg såg på facebook, kritiserer investor Øystein Strey Spetalen utdanningssystemet og foreslår å subsidiere bustader til studentar – fordi vi har så mykje pengar i Noreg. Han har fleire poeng som fortener ei samtale. Men det som slår meg er: Kvifor er bustader så dyre i utgangspunktet?

Bustad er ein grunnleggjande rett, ikkje ein luksus. Likevel har bustader i aukande grad blitt eit investeringsobjekt, ei trygg havn for kapital i ein utrygg og kompleks verd. I eit kapitalistisk system blir eigedom brukt til å sikre avkastning. Det er ikkje nytt, men det er verd å snakke om.

Når bustad blir sett på som eit finansielt produkt, driv det prisane opp. Då blir det knappheit, press og spekulasjon. Og så kjem løysinga: å subsidiere bustader - for dei som fell utanfor. Men subsidierer vi då studentane, eller eigentleg systemet som pressar bustadprisar kunstig høgt?

Det forundrar meg at vi ikkje stoppar opp oftare og spør: Kven tener på dette? Kva premiss ligg til grunn? Kva narrativ styrer samtalen?

Og korleis kjem klasseskille inn i denne samtalen?

Vi kan ikkje byggje ned sosiale skilnader berre gjennom subsidier. Å subsidiere er å lindre, ikkje å løyse. Det kan vere nødvendig i periodar, men det held ikkje i lengda. For ekte utjamning handlar ikkje om å kompensere for tap, men om å sette menneske i stand til å dekke eigne behov, med tryggleik, verdigheit og handlekraft.

Dette krev meir enn økonomisk kompetanse. Det krev innsikt i psykologi og biologi, ei forståing av kva menneske faktisk treng for å fungere, utvikle seg og kjenne seg som ein del av eit fellesskap.

Vi treng kunnskap om korleis nervesystemet vårt påverkar læring og relasjonar, om korleis stress og utryggleik kan bryte ned både sjølvbiletet og samfunnsveven.

Men det stoppar ikkje der. Vi treng også sosiologisk og økologisk innsikt. Vi må forstå korleis strukturar, normer og maktforhold held ulikskap ved lag, og korleis vi kan bygge samfunn på premiss som fremmar fellesskap, solidaritet og medkjensle.

Kanskje er noko av årsaka at vi er redde for å sei det høgt.
Fordi vi tvilar på vår eigen kompetanse.
Fordi vi trur vi må vere ekspertar for å stille spørsmål ved det som kjennest feil.
Men vi kjenner det jo – i kroppen, i kvardagen, i magefølelsen:
Noko stemmer ikkje.

Det å tenke sjølvstendig, å søke forståing, og å våge å stille spørsmål ved systema vi er ein del av er nødvendig. Det krev ikkje at ein har alle svar, at ein må sitte med fasiten. Det handlar om å vere villig til å utforske, undre seg og sjå at noko kan vere annleis. Nokon må stille spørsmåla før nye svar kan bli mogleg.

Eg er ikkje økonom. Eg har ikkje formell kompetanse innan finans.

Men eg veit dette:
Skal vi løyse eit problem, må vi først forstå kva problemet eigentleg er.
Og:
Vi kan ikkje løyse eit problem med det same tankesettet som skapte det.

I arbeidet mitt med kvalitetsforbetring lærte eg ein enkel metode: Still spørsmålet «kvifor?» minst fem gongar. Ikkje stopp ved det første svaret. Gå djupare, favn breiare. For det er der dei verkelege løysingane ligg.

Så er det gjerne fleire stemmer som seier: «Vi må følge den globale økonomiske logikken. Alt anna er naivt», men då spør eg:

Kven sin logikk følgjer vi - eigentleg?
Kva verdsforståing ligg bak?
Kva resultat kan den globale økonomien vise til?
Og er det samsvarande med den framtida vi ønsker oss?

Når vi ser på aukande sosiale skilnader, klimakrisa, mental helse i fritt fall, geopolitisk ustabilitet og økologisk kollaps, må vi tørre å stille spørsmålet: Er dette eigentleg ein suksess?
Eller følgjer vi berre eit system som har hengt seg opp, utan å vere villige til å erkjenne det?

For kva skjer når eit system henger seg opp?
Når forsøka på justeringar berre forsterkar det som ikkje fungerer?

Det minner meg om antmill-effekten i naturen:
Ei gruppe maur som blir avskorne frå feromonsporet sitt, og byrjar å følgje kvarandre i ring. Raskare og raskare spring dei, heilt til dei døyr av utmatting. Ikkje fordi dei er dumme, men fordi systemet dei følgde har slutta å gi retning.

Å følgje eit slikt system er ikkje tryggleik.
Det er stagnasjon. Og etter kvart, sjølvødeleggande.

Difor spør eg:
Kva om det mest naive faktisk er å ikkje stille nye spørsmål?
Å halde fast i gamle system, når dei ikkje lenger fungerer?
Å tru at det komplekse kan løysast med dei same svara, berre litt raskare?

Eg trur ikkje vi treng fleire plaster.
Eg trur vi treng fleire djupe pust, opne spørsmål – og modige val.
Val som byrjar med ei erkjenning:
At vi alle er ein del av det problemet vi prøver å løyse.
Og at vi derfor også alle er ein del av svaret.