Mellomrommet - et sted å leder fra

Ventetid. En kopp kaffe. En bok om livets systemiske sammenhenger.

Jeg sitter på kafé og venter på bussen hjem til Måløy. Rundt meg er det hverdagslyder: lav summing, klirr av kopper, et dryss av regn på vinduet. I fanget hviler The Systems View of Life. Og i hendene – en varm kopp svart kaffe.

Et enkelt øyeblikk. Men samtidig dypt. Fordi det minner meg om det jeg ofte glemmer i fart, ansvar og fremdrift: kraften i mellomrommet. Det levende feltet mellom to aktiviteter, mellom avgjørelser, mellom mennesker. Mellom det vi planlegger – og det som faktisk skjer.

Mellomrommene som læremester

Mellomrommene har blitt en slags læremester for meg. Ikke bare i livet, men også i arbeidet mitt – med mennesker, organisasjoner og systemer.

Vi snakker gjerne om utvikling som noe vi driver fremover: strategier, tiltak, møter, resultater. Men det er lett å glemme at alt dette hviler på noe mer grunnleggende. På rytme. På puls. På forbindelser som ikke lar seg fange i skjema eller rapporter.

Det er i mellomrommene blokkeringene eksisterer, og kreativiteten blomstrer

Når noe står fast i et system, en prosess, en relasjon – er det ofte fordi vi har glemt å lytte til det som skjer i overgangen. Til det som skjer mellom intensjon og handling. Mellom ord og respons. Mellom første impuls og neste steg.

Vi har lett for å ville løse det som trigger, det som stagnerer. Vi svarer med tempo, med tiltak, med mer struktur. Men det som er i ferd med å løsne, trenger ikke nødvendigvis mer driv. Det trenger noe annet:
Et rom som kan holde det uferdige.
En oppmerksomhet som tåler usikkerhet.
En kvalitet av lytting – som ikke søker svar med en gang.

For mellomrommet er ikke tomt. Det er fullt. Av signaler. Av potensial. Av alt vi ennå ikke har sett klart. Og det er ofte her de viktigste endringene skjer: ikke fordi vi gjør mer, men fordi vi er til stede med større nysgjerrighet. Ikke som et tiltak, men som en invitasjon.

Kreativiteten bor her. I pustepausen. I spennet mellom det gamle som ikke lenger bærer, og det nye som ennå ikke har fått form. I det feltet kan vi skimte noe annet – noe som vil frem, men som ikke kan presses ut. Det må inviteres. Mottas. Modnes.

Derfor er det i mellomrommene vi må lytte ekstra nøye. Det er her systemene hvisker. Relasjonene snakker lavt. Her vi lærer hva som egentlig står i veien – og hva som kan få vokse.

Å lede fra et lyttende sted

Det er i mellomrommene jeg speiler meg.
Der kjenner jeg igjen noe i meg selv.
Noe som ikke trenger å bevises – bare holdes.
Et nærvær. Et lyttende blikk. Et felt av mulighet.

Her er det ikke jeg som presterer, men jeg som blir minnet på hvem jeg er. Jeg puster litt friere. Tankene får rom. Kroppen får plass. Og noe dypere i meg får lov til å tre frem – ikke for å produsere, men for å lytte.

Når jeg jobber med systemer, organisasjonsutvikling eller endringsprosesser, vender jeg ofte blikket dit de fleste ikke ser. Ikke bare på målet og fremdriften, men på bevegelsen mellom intensjon og praksis. På det som skjer før beslutningen tas – og etter at den er fattet. Ikke bare på tiltakene, men på hvor de kommer fra og hvordan de lander.

Det er i denne bevegelsen jeg finner meningen.
I rytmen som bærer fremfor tempoet som presser.
I relasjonene som utvikles i det stille.
I tilliten som vokser i usynlige sprang.

Jeg ser etter det som ikke alltid har språk, men som likevel virker: mellom struktur og kultur, mellom mennesker og mening.

Ofte er det her vi kan gjøre de dypeste skiftene – ikke gjennom å legge til mer, men ved å se dypere. Kjenne etter. Være nærmere det som allerede er i ferd med å skje, hvis vi bare lar det få skje.

Å arbeide fra dette stedet er ikke mindre profesjonelt. Det er mer menneskelig. Og kanskje mer presist.
Fordi det inkluderer både kompleksiteten og stillheten.
Både fakta og følelse.
Både system og speil.

Mellom fag og følelse

I systemisk arbeid snakker vi ofte om det synlige og det usynlige. Struktur og kultur. Form og flyt. Det vi dokumenterer – og det som faktisk driver oss.

Mellomrommene rommer også motsetninger. Det som ikke er avklart, men som likevel virker. Det vi ennå ikke har språk for, men som påvirker oss. En relasjonell klangbunn. Et sted der ledelse ikke handler om å kontrollere, men å holde. Et sted hvor forankring ikke betyr å binde fast – men å feste blikket i noe dypere.

De fleste organisasjoner er dyktige på det målbare. Det som kan standardiseres, rapporteres og kontrolleres. Men det er ikke der endringene skjer. Det avgjørende skjer mellom linjene: i tilliten som vokser, i usikkerheten som deles, i rytmen vi finner sammen. Det er her vi bygger kapasitet – sammen.

Kanskje er det ikke tempoet i seg selv som sliter oss ut, men alt vi har mistet i mellomtiden.
De små møtene.
De kroppslige signalene.
De stille trådene som vever oss sammen.
Vi mister dem ofte i støyen av varsel, krav og kalendere.

Å jobbe med mellomrommene i praksis

Når jeg leder utviklingsarbeid, ser jeg etter mellomrommene i systemet. Ikke for å fylle dem med mer aktivitet – men for å styrke forbindelsen mellom det vi gjør og det vi er. Mellom visjon og virkelighet. Mellom strategi og hverdagspraksis.

Noen ganger handler det om rytmen i møtestrukturen. Andre ganger om å skape rom for refleksjon midt i fremdrift. Ofte handler det om å tørre å lytte til det som ikke er målt – men som likevel er merkbart.

For meg er dette ikke alternativt. Det er kjernen.
Det er her vi kan lede fra et annet sted i oss selv – med nærhet, med systemisk bevissthet og med menneskelig klokskap.

Et bærekraftig spor i arbeid og liv

Så kanskje er det ikke resultatene alene som forteller oss om vi lykkes.
Kanskje er det hvordan vi er sammen underveis.
Hvordan vi lytter.
Hvordan vi justerer.
Hvordan vi holder rom – for hverandre og for oss selv.

For det finnes en rytme i alt levende. Et system i bevegelse.
Og kanskje er mellomrommet ikke et sted vi venter – men et sted vi lever. Et sted vi leder fra.

Jeg fant det i dag.
I kaffekoppen.
I boka.
I stillheten før bussen kom.

Og jeg kjente igjen noe viktig:

At utvikling ikke egentlig handler om å drive noe frem.
Den skjer ikke i kraft av press, men i kraft av rom.
Utvikling skjer når vi våger å vente, lytte, justere.
Når vi lar det levende få komme til uttrykk – i sin egen rytme.

Det er ikke et avbrudd i fremdriften.
Det er fremdriften.
Mellomrommet.