Verdiskaping for livets skyld

Ta et pust

Luften du trekker inn bærer mer enn oksygen. Den bærer spor av stjernestøv – grunnstoffer fra universets indre – og molekyler som nylig har passert gjennom andre mennesker, planter og dyr.

Hver gang du puster, minner kroppen deg på at du er del av noe større. Et levende nettverk. Et felles kretsløp.

Så – prøv å holde pusten.

Når det blir vanskelig, tenk på aksjeporteføljen din. På avkastningen. På formuen du kanskje har eller ikke har.

Kan du holde pusten litt lenger nå? Nei? For kroppen nekter – den vet hva som virkelig betyr noe.

Og likevel, når vi diskuterer hva som er verdifullt i samfunnet vårt, handler samtalen sjelden om pust, fellesskap og liv. I stedet handler det om kapital.

Økonomi er ikke løsrevet fra livet

Økonomi er vevd inn i livet, men for å kunne måle verdi i mer enn penger må vi anerkjenne noe grunnleggende: Det vi mennesker gjør, tenker og skaper, skjer ikke i et vakuum. Våre handlinger og valg formes av hvordan vi er bygget, både som biologiske vesener og som sosiale skapninger. Kunnskap fra psykologi, biologi og økologi viser oss hvordan kroppen og sinnet vårt reagerer på stress, usikkerhet og trygghet. Hvordan vi er avhengige av relasjoner, naturen og de levende økosystemene rundt oss for vår eksistens og velvære.

Peter Koenig har vist hvordan vårt forhold til penger ofte speiler dype indre strukturer som kontroll, avhengighet og frykt. Vi tror vi snakker om økonomi, men vi snakker egentlig om identitet – om hva vi tror har verdi. Hans arbeid med Money Work viser hvordan økonomiske beslutninger ofte er projeksjoner av våre indre mønstre, og hvordan frigjøring starter når vi blir bevisst disse mønstrene.

Denne tverrfaglige forståelsen må være med i samtalen om verdi og bærekraft, fordi den setter økonomien inn i et større livssystem. Når vi ser sammenhengen mellom menneskers psykiske og fysiske helse, naturens tilstand og samfunnets utvikling, får vi et bredere og dypere bilde av hva verdiskaping egentlig handler om.

Retorisk virkelighetsdannelse

I dagens debatter hører vi stadig om Arbeidende kapital, hvordan kapitalen må jobbe for oss, hvordan investeringer og eierskap driver verdiskapingen. Dette er viktige perspektiver.

Men hva med Varme hender? De menneskene som bærer, støtter og holder fellesskapet og hverdagen i gang. Hvor er engasjementet for deres omsorg, deres nærvær og deres rolle i verdiskapingen?

Og hva med Skapende kraft? De som forestiller seg, formgir og utvikler det nye. Hvor er parolene for kunst, kultur og teknologi som åpner rommet for fremtidig verdiskaping?

Og hva med Levende landskap? Naturen og stedene som bærer produksjonen og livene våre, som gir råstoff, livskvalitet og identitet. Hvor er debatten om hvordan disse ressursene forvaltes og respekteres?

Det er en merkverdig stillhet rundt disse begrepene. De nevnes sjelden, selv om de bærer hele grunnlaget for både økonomi og samfunn – den virkelige verdiskapingen, bærekraften og fremtiden vår.

Først når alle disse fire får plass i samtalen om økonomi og verdiskaping, skifter virkelighetsforståelsen. Vi ser at verdi ikke bare handler om kapital, men om liv. Om hendene som bærer hverdagen, om menneskets iboende skaperkraft, og om landskapene vi er uløselig vevd inn i.

Den dominerende samtalen

Formueskatten truer norsk eierskap. Gründerne flykter. Kapitalen finner veien til Sveits og andre skatteparadis, og debatten ruller i avisene. Det ropes varsko, og mange hevder at det er umulig å drive i Norge. At rammevilkårene kveler viljen til å skape.

Men mens denne skattedebatten får all oppmerksomhet, kan vi stille bredere spørsmål: Hva med forretningsmodellene våre, disruptive verdenshendelser og vår indre motstandskraft? Hvordan bygger vi systemer som tåler endringer og samtidig fremmer verdi som er både bærekraftig og rettferdig? Å invitere kompleksitet inn i samtalen betyr å anerkjenne at økonomi, samfunn, natur og menneskelig velvære henger uløselig sammen.

Når økonomiske grep kles som nødvendighet

Det kan lett fremstå som om økonomiske beslutninger er naturlover – uunngåelige, objektive og uavhengige av menneskelig vilje. Men bak hver investering, hver avgjørelse og hver strategi står mennesker. Mennesker som hver dag tar valg, løser oppgaver, utvikler produkter og tilbyr tjenester som direkte former livene våre og samfunnet vi lever i.

Det er valg som definerer retningen:

• Valg om hva man investerer i, og hvilke verdier man velger å støtte.

• Valg om hvem man vil være for samfunnet man virker i, og hvordan man deltar i fellesskapet.

• Valg om hvordan suksess skal måles – i penger, makt eller menneskelig og samfunnsmessig verdi.

Å flytte til Sveits for å unngå formueskatt er ikke en naturlov. Det er et bevisst valg.

Å ta ut overskudd for egen vinning i stedet for å reinvestere i mennesker, lokalsamfunn og fremtidskraft, er også et valg.

Likevel presenteres disse valgene ofte som nødvendigheter, som om økonomien var et værfenomen vi må bøye oss for, i stedet for et system vi selv har bygd. Og i det narrativet forsvinner ansvaret – ansvaret for konsekvensene av våre handlinger, og ansvaret for den fremtiden vi skaper sammen.

En ny samtale

Det vi trenger nå, er ikke mer retorikk eller polarisering. Det vi trenger, er mot – motet til å stille de egentlige spørsmålene:

• Hva slags fremtid ønsker vi oss?

• Hvilke strukturer, verdier og rammevilkår støtter opp under denne fremtiden?

• Hvordan ivaretar vi de arbeidende hendene, de kreative skapere og de levende landskapene som gjør denne fremtiden mulig?

Dette er ikke spørsmål én regjering eller én leder kan svare på alene. De krever kulturell bevissthet, kollektiv refleksjon og et bredere samfunnsperspektiv.

Vi står midt i et paradigmeskifte. Naturlig nok kjemper de som har mest å vinne på dagens rammer for å bevare dem. Når rammene først er satt, blir de en nødvendig forutsetning for posisjon og gevinst. Samtidig er det nettopp dette som gjør endring så krevende: Det krever mot å gi slipp på et system som fungerer, selv når vi vet at det ikke vil bære oss inn i fremtiden. Et nytt system kan ikke vokse frem uten at det gamle gradvis mister sin kraft. Noe må gi tapt.

Historien minner oss om risikoen ved å holde fast ved det trygge. Kodak hadde teknologien som kunne ha endret alt, men valgte å beskytte forretningsmodellen som ga kontroll og kortsiktig gevinst. Resultatet? De ble stående igjen på perrongen da toget gikk. På samme måte risikerer vi i dag å klamre oss til systemer som ikke kan bære oss inn i fremtiden – fordi de er skapt for en annen tid, med andre behov.

Erfaring, kapital og begrensninger

Kapital og erfaring kan være verdifulle. Men når de som har mest å vinne på dagens regler får størst innflytelse over endring, setter det også grenser for hva som kan skapes. Fremtidens løsninger kan ikke baseres kun på erfaringene til dem som har lykkes i fortiden.

Gode løsninger krever refleksjon og ansvar – fra politikere, næringslivsledere og borgere. Vi må forstå hvordan vi selv deltar i systemet, hvilke handlinger vi oppmuntrer til, og hvordan vi kan forme det til å tjene de målene vi faktisk ønsker å oppnå – ikke bare de som er lettest å måle, eller mest fordelaktige for egen posisjon.

De mest nyskapende og bærekraftige løsningene kommer ofte fra dem som ikke har noe valg. De som lever med konsekvensene av systemer som svikter, og som må finne nye veier fordi alt de kjente, er borte. Den erfaringen finnes også her hjemme, hos dem som stadig møter barrierer, men som sjelden inviteres til bordet.

Det er i møtet mellom ulike erfaringer, verdener og realiteter at de mest holdbare løsningene blir født. Å lede klokt handler ikke om å vinne diskusjoner eller holde fast ved gamle strukturer. Det handler om å lytte, handle og forme systemer som virkelig forbedrer livene til menneskene de berører.

Nytenkning er ikke det samme som å ha rett. Innovasjon oppstår ikke i regnskap, men i mennesker – i relasjoner og i møte med det ukjente. Ofte skjer det når man ikke vet hvordan man skal løse noe, men likevel våger å prøve. Å kunne si «jeg vet ikke» er selve kilden til nytenkning. Det er motet til å stille spørsmål som ennå ikke har svar, og å gi dem rom til å vokse.

For nytenkning kan ikke styres ovenfra. Når vi forsøker å eie, kontrollere eller distribuere innovasjon som en ressurs, reduserer vi den til justeringer og effektivisering. Paradokset er at nyskaping alltid kommer fra det ukjente – ikke fra det forutsigbare.

Et næringsliv for livets skyld

Bærekraftige samfunn må bygges for å bevare liv – ikke bare for å optimalisere økonomien.

Vår livsførsel, forretningsvirksomhet, økonomi, teknologi og infrastruktur må ikke være i konflikt med økologisk og sosial bærekraft, men aktivt støtte den. Det handler ikke om moralisme, men om systemforståelse: å se at alt henger sammen, og at vi som mennesker og samfunn ikke er løsrevet fra naturen eller kulturen, men uløselig del av dem.

Vi må gjenvinne en form for verdiskaping som setter livet og fellesskapet først:

• Verdiskaping som prioriterer liv fremfor eierskap.

• Verdiskaping som forankrer ansvar i virksomheten selv, ikke utenfor.

• Verdiskaping som inviterer til en ny type vekst – ikke i volum, men i verdi.

Et næringsliv for livets skyld betyr å bygge systemer og rammer som gjør det mulig å skape verdi som virkelig gagner menneskene, samfunnene og landskapene vi er en del av. Det handler om å vende fokuset fra kortsiktig profitt til langsiktig bærekraft, fra kontroll til omsorg, fra separasjon til samspill.

Tilbake til pusten

La oss bygge et samfunn som puster fritt – et samfunn hvor varme hender bærer hverdagen, kreative skapere former fremtiden, og levende landskap gir oss grunnlaget for livet. Et samfunn hvor samspill, ikke isolasjon, skaper muligheter.

Formuer kan flyttes. Eierskap kan skifte. Men hvert åndedrag vi trekker, minner oss om at vi aldri lever alene – vi er alle del av ett og samme kretsløp, bundet sammen i avhengighet og ansvar for hverandre og for naturen som omgir oss.

Der – i fellesskapet, i samspillet mellom mennesker og miljø – ligger vår sanne rikdom. Der ligger fremtiden det virkelig er verdt å kjempe for.