ARVEN: Røttene vi bærer videre

Som yogalærer har jeg ofte kjent på motstand når alt skal gjøres teknisk, konseptualisert og kommersialisert. Som om det å være menneske krever en avansert oppskrift, et sett med regler og prosedyrer som andre enn mennesket selv har eierskap i. Yogafilosofien, med sine begreper, historier og teknikker, har føltes fremmed, som et språk jeg ikke helt klarer å tilegne meg. Jeg har lært ordene, men ikke alltid kjent dem i margen. Og kanskje enda mer når vi begynner å bygge det inn i markedsbegreper, pakke det inn i glansbilder og selge det som et produkt. Da mister det noe av den rå, menneskelige nerven.

Jeg elsker selve bevegelsesformen, hvordan den kan være estetisk og dyrisk, men også strukturell og dynamisk. Kroppen får lov til å uttrykke seg, pusten blir en bro mellom det indre og det ytre, og bevegelsene får en rytme som føles som både musikk og stillhet. Samtidig har jeg kjent en dragning mot noe mer grunnleggende, jordnært og levende. Noe som ikke trenger å forklares, oversettes eller pakkes inn. Noe som finnes i nærheten, i hverdagen, i de små rytmene og usynlige trådene som binder mennesker og liv sammen.

Når jeg tenker på min mormor, begynner jeg å forstå hva dette noe kan være. Hun levde til hun var nesten hundre år, med et liv preget av enkelhet, arbeid og fellesskap. Hun bar på en tyngde, men aldri med bitterhet; hun var alltid til stede, engasjert, positiv og aktiv. Hun hadde ingen behov for formelle rammer eller ytre konsepter, men hun var dypt forankret i menneskene rundt seg. Hun levde livet i sitt eget tempo, uten å jage etter jordisk gods, men alltid med hjertet åpent for relasjoner og samspill.

Jeg var heldig som fikk vokse opp med mormor tett på livet. Hun bodde i kjelleren hos oss store deler av barndommen min. Hun var der når jeg kom hjem fra skolen, med et varmt blikk og alltid tid til en prat. Likevel forstod jeg ikke før hun var borte hvilken skatt hun bar på. Først nå i voksen alder begynner jeg å ane at hun hadde noe dypt og varig. Noe som ikke kan oppnås gjennom programmer, kurs eller kontrollregimer. Noe som ikke kan måles i penger, titler eller prestasjoner. Det gjør meg nysgjerrig – nysgjerrig på hvilke holdninger, rytmer og valg som skapte et langt liv fylt av mening og tilstedeværelse.

Denne nysgjerrigheten leder meg videre til noe jeg etter hvert har begynt å kalle Arven. Ikke arven i form av gjenstander eller penger, men den stille strømmen av historier, vaner, verdier og usynlige mønstre som former hvordan vi lever, føler og forstår verden.

Arven er det stille landskapet under føttene våre, det vi står på uten alltid å se det. Den lever i fortellingene vi husker, i vanene vi adopterer, og i den stille visdommen som guider oss når ingen ser på. Den minner oss om tilhørighet, ansvar og kontinuitet. At vi ikke er isolerte øyer, men en del av en større strøm av liv.

Arven kan forstås som et rammeverk, et sett av strukturer og dynamikker som gir oss forankring og retning. Den viser oss mønstre som gjentar seg, verdier som holder over tid, og prinsipper som kan veilede oss i nye situasjoner. Men den er ikke statisk. Den lever, formes og tilpasses. Som et tre med dype røtter og fleksible grener gir arven stabilitet samtidig som den tillater vekst, fornyelse og mangfold. Å arbeide med arven betyr å lære fra fortiden uten å bli fanget i den, å hente styrke fra røttene samtidig som vi beveger oss fremover.

Arven er også visdom. Ikke kunnskap alene, men en forståelse av livets helhet og kompleksitet. Den lærer oss respekt for forskjeller, for variasjon og mangfold. Den minner oss om å møte livet med nysgjerrighet og ydmykhet, om å se sammenhenger og forstå hvordan små handlinger kan få stor betydning. I arven finnes et språk for å leve med tilstedeværelse, kjærlighet og integritet – et språk som ikke krever fancy konsepter eller avanserte oppskrifter. Bare menneskelig nærvær, engasjement og bevissthet.

Å utforske arven er å åpne seg for fortiden med varme og respekt, men også la den veilede fremtiden. Det handler om å bygge på røttene vi har fått, samtidig som vi tilfører våre egne erfaringer og innsikter. Arven minner oss om at vi alltid er en del av noe større, at våre liv henger sammen med andres, og at vi kan skape mening, fellesskap og glede gjennom å leve med åpenhet, tilstedeværelse og kjærlighet.