Er det rom for meg her?
Om symboler, substans og møtet mellom meningsmotstandere og medmennesker
Dette innlegget er en invitasjon. Ikke til å mene noe bestemt, men til å kjenne etter, lytte, og kanskje være med på å bygge et nytt rom der vi kan møte hverandre, ikke som meningsmotstandere, men som medmennesker.
Jeg kjenner på en uro. En uro som har vokst i meg over tid, over hvordan vi snakker om inkludering, rettferdighet og mangfold, og hvordan vi samtidig risikerer å miste det som egentlig betyr noe.
Det viktigste spørsmålet, spørsmålet som går rett til kjernen av det menneskelige, er ofte fraværende i diskusjonen:
“Er det rom for meg her?”
Ikke et symbolsk rom, men et ekte rom. Et rom der jeg kan være meg, med all den usikkerheten, de spørsmålene og erfaringene som følger med. Et rom der jeg kan tvile uten frykt for å bli møtt med forakt, der jeg kan bli sett, ikke bare for hva jeg bør mene eller føle, men for hvem jeg er.
Mellom symbolene og det virkelige livet
Vi lever i en tid der engasjement ofte måles i likes, delinger og raske symbolhandlinger. Det er så lett å poste et innlegg, legge til en hashtag eller sette på et profilmerke. Slike handlinger gir oss en følelse av å bidra, av å være en del av noe større. Men hvor dypt går det egentlig? Er det symbolene vi samler på som betyr noe, eller er det det vi egentlig prøver å si bak dem?
Symboler kan være kraftfulle markører for identitet, solidaritet og kamp. De kan samle oss, synliggjøre viktige verdier og gi oss fellesskap. Samtidig er de alltid forenklinger, piler som peker mot noe større, men som aldri helt kan favne kompleksiteten i våre liv. Når symbolene tar overhånd, og det å «ha rett» blir viktigere enn å ha omsorg, risikerer vi å sette opp nye barrierer i stedet for å bygge broer.
I skolegården, ved middagsbordet, i digitale rom er der det virkelige livet utspiller seg. Hvor ordvalg, kroppsspråk og relasjoner betyr mer enn symboler og slagord. Hva skjer når vi ikke tar oss tid til å snakke om substansen? Når vi aldri spør oss selv hva det egentlig betyr å inkludere, å forstå, å møte hverandre?
Større rekkevidde, mindre medmenneskelighet
I dagens digitale verden skjer mange samtaler på sosiale medier, i kommentarfelt og chat-grupper. Her kan det visuelle symbolet, et flagg, en logo, en emoji eller en profilramme ofte erstatte den viktige refleksjonen og den dype dialogen. Det digitale rommet kan føles både åpent og trangt på samme tid. Åpent fordi vi kan nå ut til mange, men trangt fordi plassen for nyanser og ekte samtale ofte er liten.
Ofte preges digitale debatter av polarisering, korte meldinger og hastverk. Misforståelser oppstår, og det kan være vanskelig å skape ekte tillit eller rom for sårbarhet. Mange føler seg utestengt, ikke nødvendigvis fordi de er uenige, men fordi samtalen ikke rommer deres erfaringer eller følelser.
Her blir spørsmålet «Er det rom for meg her?» både mer aktuelt og mer utfordrende enn noensinne.
Annerledeshet er en universell opplevelse
Spørsmålet «Er det rom for meg her?» er en grunnleggende menneskelig erfaring. Alle har kjent på den i ulike former. Vi har kjent oss usikre på om vi virkelig hører til, om vår stemme får plass, om vår sårbarhet er velkommen.
Før vi tenker, tolker og argumenterer, føler vi. En følelse er aldri feil, den er kroppens umiddelbare respons på det som skjer her og nå, og derfor sann i sin opplevelse. Kroppen er ikke bare et skall vi bærer erfaringene våre i, den er erfaring. Den merker om det er plass her. Den spenner seg når vi ikke blir møtt, trekker seg sammen når vi ikke forstås eller blir misforstått, og åpner seg når vi blir sett, lyttet til og anerkjent.
Men det å føle seg annerledes er ikke det samme som å være annerledes.
Mye av det vi senere beskriver som «å føle seg annerledes» eller «å stå utenfor» begynner som uro, spenning eller fravær av pust. Disse reaksjonene er ikke tegn på svakhet, men på manglende resonans eller på at noe viktig står på spill. Tolkningen kommer etterpå når vi forsøker å gi mening til det kroppen allerede har kjent på - Vi leser følelsen gjennom våre personlige fortellinger.
Derfor er ikke spørsmål som «Er det rom for meg her?» bare mentale eller sosiale anliggender. De er dypt kroppslige. Og kanskje må vi begynne der, med å legge merke til hva kroppen forteller, før vi fyller rommet med fortolkninger.
For det er nettopp det som forener oss: Opplevelsen av sårbarhet. Når vi tør å anerkjenne både vår egen og andres kroppslige og følelsesmessige usikkerhet, uten å gjemme oss bak ferdige svar, skråsikkerhet eller sterke symboler, kan vi begynne å bevege oss fra å være meningsmotstandere til å bli medmennesker.
Samtalen vi trenger, er ikke en kamp om å ha rett, men et forsøk på å forstå - både oss selv - og hverandre. Et forsøk på å finne det felles rommet der vi kan møtes, med respekt for ulikhet, med åpenhet for det vi ikke forstår, og med vilje til å lære av hverandre.
Å åpne rommet for undring og refleksjon
Det gjensidige fokuset på å overbevise og få andre til å mene det samme som oss avleder oss fra å forholde oss til en enda viktigere sannhet, at symbolene vi bruker i sin ytterste konsekvens kan ødelegge for det vi egentlig prøver å oppnå.
Når kampen om å ha «rett» blir viktigere enn å søke forståelse, risikerer vi at symbolene som skulle være broer i stedet blir murer. Det handler ikke om å gi slipp på det vi står for, men om å anerkjenne at ekte endring krever mer enn markeringer og slagord.
Paradoksalt nok er det viktigste for å komme videre ikke å overbevise dem vi oppfatter som «feil» eller «annerledes», men å åpne rom for undring, tvil og refleksjon. Når vi fjerner dette rommet kveler vi den nødvendige samtalen som kan føre oss videre. Det krever at vi evner å stå i det ubehaget som oppstår når vi ikke blir forstått, eller når vi ikke forstår andre. Det krever mot å stå i det uavklarte, å tåle at vi ikke alltid har fasiten.
Nietzsche skrev det så fint:
«One must still have chaos in oneself to be able to give birth to a dancing star.»
Dette kaoset, usikkerheten, tvilen og spørsmålet er ikke et tegn på svakhet, men en nødvendig del av å skape ekte forståelse og utvikling. Å kunne si «Jeg vet ikke» eller «Jeg forstår ikke helt» er kanskje det modigste vi kan gjøre i en samtale som handler om så mye mer enn meningsutveksling, det handler om menneskelig tilhørighet.
Bare da kan vi bygge rom der alle kan spørre «Er det rom for meg her?» og finne et ekte svar.
Når fellesskapet blir en ny grense
Når man føler seg kronisk ute av synk med menneskene rundt seg, er det trøst i å finne et fellesskap med noen som kjenner på det samme. Grupper som samler seg rundt felles erfaringer, identitet eller historie kan gi et anker, et språk for det som tidligere har vært taus smerte. Det kan være helende.
Men det er også her en ny utfordring kan oppstå. For i slike fellesskap kan det noen ganger vokse frem subtile normer for hvordan man skal føle, mene og forstå verden. Medlemskapet og tilhørigheten kan bli betinget. Man må innordne seg felleskodene, passe inn i fortellingene og svelge egne nyanser for å høre til.
Fokus på felles historie kan lindre en sviende følelse av utenforskap, men paradoksalt nok også skape et nytt rom der individet igjen må bøye seg for kollektivet. Det er forståelig, for smerte roper på forståelse, og fellesskap gir styrke, men når rommet ikke åpner for individuell tvil, utvikling og nyanser, da kan det aldri bli virkelig frigjørende.
Å kjenne seg hjemme i en gruppe er ikke nødvendigvis det samme som å være fri.
Frigjøring i sann forstand krever noe mer. Det krever at vi fostrer den mentale fleksibiliteten som gjør det mulig å være både en del av og i dialog med noe større enn vår egen erfaring. Det krever at vi tør å spørre: Hva hvis ikke alle mine svar gjelder for andre? Hva hvis det finnes noe i verden som kan utvide mine perspektiver, ikke fordi jeg må gi slipp på hvem jeg er, men fordi jeg vil vokse?
Når vi spør: “Er det rom for meg her?” må vi samtidig spørre: “Har jeg rom for deg?”
Det er i svaret på disse spørsmålene vi finner muligheten for ekte fellesskap.
Praktiske steg for å skape rom i hverdagen
Det krever ikke store gester å skape rom. Det handler om hverdagsvalg:
Å lytte aktivt, uten å avbryte eller dømme
Å stille nysgjerrige, åpne spørsmål: «Kan du fortelle mer?»
Å vise egen sårbarhet for å invitere til ærlighet
Å møte ulikhet med nysgjerrighet fremfor frykt
Å gi hverandre tid til refleksjon og tvil
En invitasjon til oss alle
La oss sammen skape rom, ikke bare for de vi er enige med, men for alle stemmer og historier.
La oss dyrke undringen, tåle kaoset og sammen gi plass til våre dansende stjerner.
Hvis du kjenner deg igjen i dette, og vil bidra til at rommet vokser i hverdagen din, prøv å starte med å spørre deg selv: «Har jeg rom for den som er annerledes enn meg?»