Hva forsvarer vi egentlig?

Etter 17. mai er det som om stillheten kommer tydeligere til syne. Kanskje fordi vi har vært omgitt av lyd, av flagg, av fest. Kanskje fordi vi har gått i tog sammen, stått tett og sunget. Og plutselig, når alt roer seg, står etterklangen der som en åpen dør.

Kanskje er det bare jeg som blir stående litt lenger i den. I ordene som ble sagt. I det som ikke ble sagt.

I år fikk jeg selv holde en 17. mai-tale. Jeg snakket om frihet. Ikke bare som noe vi har, men som noe vi bærer i oss. Frihet som livsrom og medmenneskelig spillerom. Som evne til å kjenne etter og stå i det vi møter, uten å la frykt eller forenkling ta overhånd.

Og etterpå ble det stille. Ikke på utsiden, men inni. En undring vokste fram. Et lite spørsmål som ikke ville gi slipp:

Hva er det egentlig vi forsvarer?

Et språk i endring

Det siste året har jeg lagt merke til en endring i språket vårt. Kanskje har den pågått lenge. Kanskje har den bare blitt tydeligere for meg nå.

Det handler om beredskap. Om forsvar. Om å trygge samfunnet. Og det er forståelig, alt sammen. Vi lever i en krevende tid. Det er krig i Europa. Økonomisk ulikhet og klimakrise. Politiske spenninger og teknologisk utvikling vi ennå ikke forstår rekkevidden av.

Men under alt dette hører jeg også noe annet. En stramming. En forenkling. En fortelling der alt vi skal forsvare, plutselig virker truet. Der styrke må vises med muskler, og motstand alltid betyr konfrontasjon. Som om språket vårt bare rommer to muligheter: styrke eller svakhet, krig eller fred, trygghet eller fare.

Og da spør jeg meg: Finnes det flere måter å forstå forsvar på?

Fred som fravær, og som nærver

Vi investerer i sikkerhet og forsvar – i det synlige, det håndfaste, det som kan telles og rustes opp. Og vi henviser til historien, til motstanden, til kampen for frihet.

Men det finnes krefter i denne verden som ikke er spektakulære, men som likevel virker. Omsorg. Lytting. Evnen til å tåle kompleksitet. Viljen til å stå i mellomrommene, uten å måtte velge side med en gang.

Noen av de viktigste kreftene i fred er kanskje de vi snakker minst om:
Omsorgspersoner som holder lokalsamfunn sammen.
Ungdommen som tør å tenke nytt.
Relasjonene vi bygger – og gjenoppbygger – når ting rakner.

Disse kreftene endrer ikke nødvendigvis landsgrenser. Men de endrer livsbetingelser. De bygger fellesskap. De gir fred, ikke bare som fravær av konflikt, men som nærvær av noe annet.

Utvidet forsvarsevne

Vi lever ikke i siloer. Vi opplever. Og opplevelser skaper mening, gir retning og danner grunnlag for valg.

Når vi ser verden gjennom frykt, bekrefter den frykten det vi ser. Når vi møter virkeligheten med åpenhet, forandres både vi og verden. Det er en gjensidighet her som sjelden får plass i forsvarsdiskusjoner, men som kanskje burde være en del av selve kjernen.

Kan vi utvide forståelsen av hva forsvar kan bety. Ikke for å bagatellisere behovet for sikkerhet. Men for å minne oss på alt det som også beskytter oss, og som vi sjelden regner med når budsjettene fordeles.

Men hva med investeringene i de menneskelige strukturene? I møteplasser, i utdanning, i helsesystemer som bærer – i barn som vokser opp i trygge omgivelser?

Hva med relasjonell trygghet? Sosial rettferdighet? Systemer som gir rom for både retning og refleksjon? Skoler som gir unge mennesker mot til å tenke selv, og fellesskap som tåler forskjellighet?

Hva med naturen som rom for regulering og forankring, og kulturen som bærer av mening og tilhørighet? Hva med mennesket, ikke som individ alene, men som del av en større sammenheng?

Hva med å forsvare ytringsrommet? Samholdet? Demokratiet – i praksis, ikke bare på papiret?

Hva med å forsvare fremtidens barn mot den polariseringen vi voksne setter i sving?

Dette er også forsvar. Og det er investeringer som virker på dypet.

Hva vil vi verne om?

Så hva er det egentlig vi forsvarer?

Er det landområder og grenser, eller er det noe dypere? En verdighet? Et menneskesyn? En evne til å leve sammen uten å ødelegge det vi har?

Hva med å forsvare det som gjør oss i stand til å tåle hverandre?

Jeg tror vi må forsvare blikket vårt. Blikket vi har på hverandre. På oss selv. På fremtiden.

Det handler ikke bare om trusler utenfra. Det handler også om slitasjen innenfra. Om alt som skjer når vi mister fellesskap, mister tilhørighet, mister retning.

Jeg tror vi må holde flere ting oppe samtidig nå. Både en ytre og en indre beredskap. Både vern av grenser – og vern av tilliten oss imellom. Vi må tørre å snakke om det, uten å bli mistenkeliggjort. Det er også en del av et sunt demokrati.

Denne teksten er ikke en konklusjon. Den er ikke et svar.

Men kanskje kan den være en invitasjon. Til å kjenne etter, sammen. Til å spørre mer enn vi påstår. Til å utvide forståelsen av hva frihet faktisk er, og hva det krever av oss å bære den.

Kanskje er vår viktigste beredskapsevne ikke våpen eller vegger.

Kanskje er det evnen til å se klart, kjenne åpent og handle med helhet.

Jeg har ikke svarene. Bare spørsmålene. Men jeg tror vi trenger dem – disse spørsmålene.

De som ikke passer i overskrifter, men som kanskje kan åpne rommet mellom linjene.

Så kanskje vi kan spørre sammen:

Hva forsvarer vi egentlig – og hva slags fred ønsker vi å investere i?

Og hvilken frihet ønsker vi verner om – i oss selv, og sammen?