Trygghet starter i kroppen
Det begynte ikke med én tanke. Det startet som en bølge.
Tenk om jeg svinger bilen rett i fjellveggen nå.
Hvis jeg ikke får snudd denne følelsen, kan det ende veldig galt for meg.
Slike tanker kom ikke som forslag. De kom som lynnedslag. Midt i hverdagen. Uten forvarsel. Kroppen reagerte før jeg rakk å forstå hva som skjedde. Jeg kunne være på vei til jobb, eller stå ved kjøkkenbenken, og plutselig sto kroppen i full beredskap.
Tankene fikk all oppmerksomhet. Kroppen fikk beskjed om å skjerpe seg. Jeg søkte hjelp. Jeg gikk i kognitiv terapi, det hjalp. Jeg fikk verktøy. Jeg lærte å kjenne igjen tankemønstre og jobbe med perspektivene mine.
Men selv da jeg tenkte annerledes, reagerte kroppen som før. Den bar på noe tankene ikke nådde frem til. Hjertebank. Uro. Trykk i brystet. Et konstant underliggende stressnivå – uavhengig av hvor fornuftig jeg forsøkte å være.
Det var først da kroppen fikk erfare trygghet – ikke bare høre om den – at noe begynte å løsne. Ikke brått. Ikke dramatisk. Men stille. Gradvis. I møte med mennesker som ikke prøvde å fikse meg. I rom uten krav, uten program, uten løsning.
Der kroppen fikk lov til å være – og bli møtt akkurat der – kunne noe nytt spire.
Et større samfunnsproblem
Denne erfaringen er ikke unik. Stadig oftere møter jeg mennesker som beskriver det samme. De lever tilsynelatende gode liv, men bærer på en uro de ikke forstår. De får høre at de tenker for negativt, at de må endre fokus, ta seg sammen. Mange har prøvd alt – samtaler, trening, meditasjon, kurs, bøker. Likevel er kroppen i alarmberedskap.
Hva om det ikke er tanken som trenger å overbevises – men kroppen som trenger å lande?
Det er her vi møter et blindfelt i vår tid. Vi er blitt svært dyktige til å tenke, analysere og kontrollere. Vi har utviklet metoder og modeller for nesten alt. Men vi har glemt den mest grunnleggende inngangen til trygghet: den kroppslige.
Når trygghet ikke bare er en idé, men en erfaring – da skjer det noe. Da kan kroppen puste ut. Da kan vi møte oss selv og hverandre uten forsvar.
Menneskelighet fremfor metode
Trygghet handler ikke først og fremst om teknikk. Den handler om menneskelighet.
Den bor i blikket som sier: Du er her. Og det er nok.
I stemmen som ikke haster. I stillheten som ikke trenger å fylles.
Den trenger ikke være fancy eller faglig. Den trenger bare å være ekte.
Vi trenger ikke flere oppskrifter. Vi trenger flere rom. Rom hvor vi kan falle litt sammen – uten å bli dømt. Rom hvor vi ikke må prestere for å høre til. Rom hvor kroppen kan erfare at den er trygg.
I et slikt rom kan det som har vært frosset, få tine. Det som har vært urolig, få hvile. Det som har vært skjult, få komme frem.
Derfor skriver jeg
Jeg skriver ikke fordi jeg har funnet svaret. Jeg skriver fordi jeg vet hvordan det er å tro at man tenker feil, føler feil, er feil. Jeg skriver fordi jeg vet at det finnes en annen vei. Ikke enkel. Ikke perfekt. Men ekte.
Jeg skriver for dem som fortsatt bærer uro uten navn. Som kjenner seg igjen, men ikke vet hva de skal gjøre med det. Og jeg skriver for å minne oss på at trygghet ikke først og fremst er en individuell prestasjon. Den er et felles ansvar – og et kollektivt håp.
For det er ikke tanken som avgjør hva du tror på. Det er hvordan den lander i deg. Og når den lander i et rom av trygghet, da kan noe nytt få vokse. Ikke nødvendigvis som en løsning. Ikke som et gjennombrudd. Men kanskje som et lite rom for pust. Et øyeblikk av ro. Et frø av håp.
Kanskje du oppdager at du ikke trenger å kjempe like hardt akkurat nå.
At det finnes en annen vei. Ikke perfekt. Ikke enkel. Men ekte.
For det er ikke i tankene vi finner trygghet, men i kroppen. I måten vi blir møtt på. I hvordan vi blir holdt. I at vi får lov til å være mennesker – hele veien.
Der, i det rommet, kan det som har vært fastlåst, begynne å løsne. Og i det som løsner, ligger muligheten for noe nytt.
Det er sånn vekst ser ut. Ikke som prestasjon. Men som tillit.
Viktig støtteinformasjon ved tanker om selvmord og psykisk krise
Hvis du eller noen du kjenner opplever vonde tanker, uro eller håpløshet som føles overveldende, er det viktig å vite at hjelp finnes.
Her kan du kontakte noen som kan støtte deg:
Mental Helse Hjelpetelefon: 116 123 (gratis og anonymt, åpent døgnet rundt)
Kirkens SOS: 22 40 00 40 (åpent døgnet rundt, anonymt og gratis)
Legevakt: Ring 113 ved akutt fare eller krise
Fastlege eller helsesykepleier: Snakk med noen du stoler på så snart som mulig
Nettressurser: mentalhelse.no, kirkens-sos.no
Du er ikke alene. Det finnes veier gjennom mørket, og mennesker som vil lytte og hjelpe.