Den fysiske kroppen: Vår trygge havn

«Jeg lytter til kroppens behov og gir den næring.»

Vi har en kropp. Det er kanskje noe av det mest selvfølgelige ved det å være menneske, og nettopp derfor er det lett å overse hvor dyptgripende dette faktumet egentlig er. Kroppen er ikke bare det vi beveger oss rundt i, et biologisk system som skal holdes friskt og fungere best mulig. Den er stedet vi erfarer livet fra. Alt vi ser, hører, berører, smaker, lukter og beveger oss gjennom, skjer gjennom kroppen. Den fysiske kroppen kan derfor forstås som en forlengelse av – og en uatskillelig del av – det udelte mennesket.

Når vi snakker om det udelte mennesket, utfordres forestillingen om at vi egentlig består av adskilte deler: kropp på den ene siden og sinn, følelser eller bevissthet på den andre. Vi sier gjerne at «jeg har en kropp», som om kroppen var noe vi eide på samme måte som vi eier et hus eller en bil. Men kanskje er det mer presist å si: Jeg er kropp. Kroppen er ikke bare noe jeg har. Den er en del av måten jeg eksisterer på.

Dette blir særlig tydelig når livet blir vanskelig. Når vi er ulykkelige, nedstemte, rastløse eller kjeder oss, søker vi ofte ut av kroppen. Vi begynner å tenke mer, analysere mer, distrahere oss med skjermer, arbeid, mat, underholdning eller andre stimuli. Vi forsøker på ulike måter å komme bort fra det som skjer i oss. Samtidig kan kroppen være akkurat det stedet vi trenger å vende tilbake til.

Den fysiske kroppen kan være en trygg havn.

Ikke nødvendigvis fordi kroppen alltid føles behagelig. Den kan også romme smerte, uro, tretthet, spenning og ubehag. Men kroppen er her. Den er tilgjengelig. Pusten fortsetter selv når tankene løper av gårde. Føttene møter bakken. Hjertet slår. Musklene reagerer. Sansene registrerer verden. Kroppen kan på den måten gi oss en vei tilbake til det som faktisk skjer akkurat nå.

Kroppen som erfaring

De fleste mennesker er i dag klar over at fysisk aktivitet er viktig for helsen. Vi vet at bevegelse kan styrke muskler og skjelett, påvirke søvn, kondisjon og generell helse. Likevel kan det finnes en større dimensjon ved kroppen som lett forsvinner når fysisk aktivitet først og fremst forstås som trening, prestasjon eller helsearbeid.

Kroppen er også et enormt potensial for erfaring, glede og nytelse.

Menneskekroppen kan utføre et nesten ufattelig antall handlinger. Vi kan gå, løpe, hoppe, danse, svømme, klatre, kaste, balansere og gripe. Vi kan høre forskjellen mellom en fugl på avstand og lyden av regn mot et vindu. Vi kan kjenne temperaturen på huden, smaken av ulike matvarer og forskjellen mellom hardt og mykt, ru og glatt. Vi kan registrere en liten forandring i et annet menneskes ansiktsuttrykk eller merke at pusten endrer seg når vi blir redde.

Men disse evnene er ikke nødvendigvis statiske. Sansene og bevegelsesmulighetene våre kan utvikles.

Et utrent øye ser kanskje et landskap. Et øvd øye kan oppdage fargene, lyset, skyggene og de små forandringene i landskapet. En utrent gane registrerer kanskje at maten smaker godt eller vondt. En mer oppmerksom smakssans kan skille mellom sødme, syrlighet, bitterhet, krydder og ulike teksturer.

Hva skjer når vi ikke utvikler disse evnene?

Kanskje går vi ikke bare glipp av bedre fysisk funksjon. Kanskje går vi glipp av deler av selve livet.

Det finnes en merkelig form for fattigdom i å være omgitt av nyanser man ikke lenger legger merke til.

Når kroppen begynner å snakke

Kroppen kommuniserer hele tiden. Spørsmålet er ikke nødvendigvis om den snakker, men om vi lytter.

Den kan fortelle oss at vi er slitne før vi selv erkjenner det. Den kan stramme seg når vi føler oss utrygge. Pusten kan bli grunn når vi er stresset. Magen kan reagere på noe vi ikke helt har satt ord på. Skuldrene kan løfte seg. Kjeven kan spennes. Vi kan kjenne uro i brystet eller tyngde i kroppen.

Noen ganger forsøker kroppen kanskje å få vår oppmerksomhet lenge før bevisstheten vår er klar over at noe trenger å bli sett.

Men hvor gode er vi egentlig til å lytte?

Og hva gjør vi når kroppen forteller oss noe vi ikke ønsker å høre?

Vi kan distrahere oss. Vi kan arbeide mer. Trene hardere. Spise. Se på en skjerm. Scroll videre. Tenke oss bort fra kroppen. Vi kan forsøke å løse en kroppslig eller følelsesmessig erfaring som om den var et intellektuelt problem.

På den måten kan avstanden mellom kropp og sinn gradvis bli større.

Å vende tilbake til kroppen handler derfor kanskje ikke først og fremst om å lære noe nytt. Det kan handle om å gjenopprette en forbindelse som allerede finnes.

Jording og næring

I arbeidet med kroppen kan elementet jord være et sterkt bilde.

Jord forbindes med det som bærer oss. Med tyngde, stabilitet, næring og tilstedeværelse. Kroppens fysiske fundament kan på samme måte knyttes til føtter, bein og sete – de delene av kroppen som bokstavelig talt møter verden og holder oss oppe.

Å jorde seg kan være å komme tilbake til dette enkle spørsmålet:

Er jeg her?

Ikke bare mentalt, men fysisk.

Kan jeg kjenne føttene mot gulvet? Kan jeg merke tyngden av kroppen mot stolen? Kan jeg kjenne pusten bevege magen? Kan jeg registrere spenningen i skuldrene uten umiddelbart å forsøke å endre den?

Trygghet kan kanskje begynne her – ikke som en idé, men som en kroppslig erfaring.

Skyggesiden av jorden kan være frykt. Når vi ikke kjenner oss trygge, kan kroppen trekke seg sammen. Vi kan miste kontakten med pusten, bevege oss mindre fritt eller hele tiden være på vakt. Frykten kan få oss til å forlate kroppen mentalt.

Derfor kan jording også handle om tillit. Tillit til at vi kan være til stede med det som finnes i oss, uten at vi nødvendigvis må flykte fra det eller kontrollere det.

Å bruke kroppen for det den er verdt

Når vi er ulykkelige, nedstemte eller kjeder oss, kan vi derfor ha en unik mulighet.

Ikke nødvendigvis til å «fikse» oss selv, men til å undersøke hva kroppen kan gjøre for oss.

Vi kan gå en tur og kjenne hvordan føttene møter bakken. Vi kan løpe og oppleve rytmen i pusten. Vi kan danse uten å skulle prestere noe. Vi kan ligge stille i Yoga Nidra og legge merke til kroppens forskjellige deler. Vi kan bruke yin eller restorative yoga til å undersøke hvordan det føles å gi kroppen tid og rom.

Vi kan masseres og kjenne at berøring kan bringe oppmerksomheten tilbake til kroppen. Vi kan praktisere mindfulness eller kroppsskanning. Vi kan gå barbeint og kjenne forskjellen mellom gress, stein, sand og tre. Vi kan gå i naturen uten et annet mål enn å være oppmerksom på det som møter sansene.

Selv det å spise kan bli en kroppslig praksis.

Hva skjer dersom vi faktisk smaker maten?

Hva skjer dersom vi spiser langsommere og legger merke til temperatur, lukt, tekstur og smak?

Plutselig blir en aktivitet som vanligvis foregår på autopilot, en direkte erfaring av livet.

Fra kontroll til flyt

Det er interessant at kroppen på mange måter kan gi oss tilgang til en form for bevissthet som ikke først og fremst handler om å tenke.

Når vi lærer en bevegelse, spiller et instrument, løper, svømmer eller danser, kan det oppstå øyeblikk hvor tenkningen trer litt i bakgrunnen. Kroppen vet hva den skal gjøre. Bevegelsen flyter. Oppmerksomheten er samlet.

Dette kan være en opplevelse av harmoni mellom kropp, oppmerksomhet og omgivelser.

Kanskje er det dette som ligger i begrepet flyt: ikke at kroppen er under full kontroll, men at vi har kommet inn i et forhold til kroppen hvor kontrollen ikke lenger trenger å være så anstrengende.

Vi er ikke utenfor kroppen og styrer den.

Vi er i den.

Kroppen som hjem

Hvis kroppen er en del av det udelte mennesket, får det konsekvenser for hvordan vi forholder oss til den. Da blir kroppen mer enn et prosjekt som skal forbedres, formes eller kontrolleres. Den blir et sted vi skal bo i.

En trygg havn er ikke nødvendigvis et sted hvor det aldri stormer. Det er et sted vi kan vende tilbake til når det stormer.

Kanskje kan kroppen være nettopp dette.

Når tankene blir mange, kan vi vende tilbake til pusten. Når vi føler oss fremmede for oss selv, kan vi kjenne føttene mot bakken. Når livet blir monotont, kan vi vekke sansene. Når vi er triste, kan vi bevege oss. Når vi er urolige, kan vi lytte. Når vi har mistet kontakten med gleden, kan vi undersøke hva kroppen fortsatt kan erfare.

Kanskje handler det udelte mennesket derfor ikke om å bli noe mer enn det vi allerede er, men om å oppdage sammenhengen mellom de delene av oss som vi så ofte forsøker å skille.

Kroppen tenker kanskje ikke slik hodet tenker.

Den vet. - Den merker. - Den beveger seg. - Den sanser.

Og kanskje er det først når vi begynner å lytte til denne formen for kunnskap, at vi virkelig kan erfare kroppen som det den hele tiden har vært: ikke en ting vi bærer med oss gjennom livet, men selve stedet livet skjer.