Skap rom for ventetiden
Jeg har alltid likt jula. Mange av mine første minner handler om forventning, kreativitet og små ritualer. Som barn skrev jeg lange ønskelister og drømte intenst om det jeg ønsket meg aller mest. Jeg brukte timer på kreative prosjekter: blomsterdekorasjoner, trolldeigfigurer, pepperkakehus og håndlagde gaver. På selveste julaften var jeg nesten fra meg av forventning.
Ettersom jeg ble eldre kom julegleden til meg første søndag i advent, eller 1. desember - alt etter hva som kom først. Da hentet jeg frem adventsstjernene, tente lys og fant roen som hører denne tiden til.
Men de siste årene har noe endret seg. Ikke bare i meg, men rundt meg.
Jeg ser hvor tidlig alt starter nå. Allerede i oktober fylles butikkene av jul, lyslenkene kommer opp, og julemusikken sniker seg inn som et bakteppe lenge før mørket egentlig har rukket å samle oss. De som tidligere ventet til desember, pynter i midten av november. Sosiale medier er fulle av ferdigpyntede trær før vi har rukket å tenne det første adventslyset. Det er som om vi kollektivt skyver høytiden foran oss – som om det som skal komme, aldri kommer fort nok.
Og samtidig merker jeg i meg selv at engasjementet, forventningen og gleden har blitt svakere. Det er som om stemningen og symbolikken i førjulstiden har blitt tynnere. Det har fått meg til å undre – ikke bare over min egen opplevelse, men over hvordan vi lever i dag, og hva det gjør med oss når vi mister ventetiden.
Hva er ventetid og hvorfor er den viktig?
Ventetid er ikke bare en nedtelling til et tidspunkt i kalenderen. Den er et eget psykologisk rom – et mellomrom mellom det som har vært og det som skal komme. Dette mellomrommet har en funksjon i oss: det gir tid til modning, til emosjonell regulering og til å la erfaringer falle på plass før vi går over i noe nytt.
I psykologien beskrives evnen til å vente som en form for selvregulering. Walter Mischels klassiske «marshmallow-test» handler egentlig mindre om godteri, og mer om hvordan barn utvikler kapasitet til å tåle spenningen mellom lyst og belønning. Barn som klarte å utsette tilfredsstillelse, viste senere høyere grad av mestring, bedre relasjonskompetanse og mer stabil selvfølelse. Venting bygger altså psykologiske muskler – ikke fordi vi holdes tilbake, men fordi vi lærer å stå i det uavklarte.
Det samme finner vi i ritualer og tradisjoner. Advent, bursdagsforventning, bryllupsforberedelser eller andre overgangsfaser gir oss et rammeverk for å håndtere spenningen mellom håp og usikkerhet. Sosiologen Arnold van Gennep beskriver dette som «liminalitet» – overganger der vi befinner oss mellom «ikke lenger» og «ikke ennå». I slike mellomfaser skjer ofte den viktigste indre bevegelsen: vi revurderer, modnes, justerer og gjør oss klare for det som skal komme.
Men dagens kultur har fått en annen rytme. Der det en gang fantes pustepause, stillhet og rom for forventning, har det vokst frem kontinuerlig stimuli: reklame, julemusikk i butikkene fra oktober, tilbudsuker, visuelle påminnelser, digitale nedtellinger og sosiale medier som konstant minner oss om alt vi ikke har rukket. Ifølge prospektteori (Kahneman & Tversky) reagerer hjernen vår sterkere på frykt for tap enn på mulighet for gevinst – og når ventetiden fylles med ytre press, trigges dette tapsfokuset.
Når ventetid fylles for raskt og for mye, mister vi noe grunnleggende av det den egentlig bærer i seg. Ventetid har sin egen dramaturgi, sin egen langsomme oppbygning. Når vi fyller den med for mye lys, aktivitet og forventningspress for tidlig, mister vi tre sentrale kvaliteter:
1. Spenningen
Den gode forventningen er som en spiral: den trenger tid til å stramme seg naturlig, til å bygge spenning sakte og organisk. Når alt starter for tidlig – når kalenderen fylles i oktober og julelysene tennes før mørket har fått feste seg – flater opplevelsen ut. Spenningen blir ikke lenger en ressurs, men noe vi forsøker å hente kunstig frem.
2. Kontrasten
Mørket og lyset er ment å speile hverandre. Når vi ikke lar mørket være mørkt først, mister lyset sin dybde. Vi hopper rett til “på”-modus og glemmer at det er i kontrasten mellom det enkle og det overdådige, det stille og det festlige, at opplevelsen får mening. Uten kontrasten mister selve høytiden en del av sin emosjonelle arkitektur.
3. Tilfredsstillelsen
Når vi tjuvstarter følelsesmessig, blir selve ankomsten mindre intens. Vi får «julas følelse» før desember egentlig har begynt – og paradoksalt nok gjør det oss mindre mottakelige for den når den endelig kommer. Gleden som kunne vært dyp og forankret, blir heller en serie små glimt som forsvinner fort.
Ventetid, slik den er ment, er ikke en passiv fase. Det er en rytme som hjelper oss å kalibrere både kropp og sinn. Ventetid lar oss lande før vi løfter. Den gir plass til det uvisse. Den hjelper oss å bygge emosjonell toleranse, forventning og ro. Og nettopp derfor er den viktig – ikke bare som tradisjon, men som en del av menneskets indre økologi. Den er en forberedelse til å bli berørt.
Når vi mister ventetiden, mister vi mer enn vi tror.
Hvorfor starter vi julen så tidlig?
Behov for lys og trøst
Mørketiden påvirker oss fysisk og psykisk. Kroppens døgnrytme endres, hormoner som melatonin og serotonin regulerer søvn og humør, og mange opplever naturlig tretthet og lav energi. Lys og varme fungerer derfor som en form for emosjonell regulering. Julelys, musikk og pynt gir oss en følelse av trygghet og glede – det er en måte å fylle kroppens og sinnets behov for trøst.
Problemet oppstår når vi skrur på alt for tidlig: forventning, lys og aktiviteter fyller rommet lenge før kroppen er klar for høytiden. Lyset mister sin kontrast, gleden blir mindre intens, og vi mister samtidig kontakten med mørket som er ment å forberede oss på det som kommer. Ventetiden blir da ikke et rom for modning, men en tidlig forestilling som aldri lander.
Frykt for mellomrommet
Mellomrommet – tiden mellom «ikke lenger» og «ikke ennå» – kan være ubehagelig. Vi møter uforutsigbarhet, savn, håp og forventning på en gang. Mange mennesker har en naturlig motstand mot stillhet og uavklart tid, og fyller det gjerne med aktivitet. Dette gjelder alt fra små barn som vil ha underholdning til voksne som planlegger, organiserer og kontrollerer alt rundt seg.
Å unngå mellomrommet gir en illusjon av trygghet og mestring, men paradokset er at vi mister muligheten til å erfare den rolige spenningen og forventningen som skaper dybde i høytiden. Mellomrommet er egentlig et rom for emosjonell trening: her kan vi lære oss å tåle det uvisse, la håp få vokse, og la kroppen og sinnet venne seg til ventetidens rytme.
Systemets logikk
Vi lever i et samfunn som belønner aktivitet, tempo og synlige resultater. Handelsnæringen, reklame, sosiale medier og kulturelle normer presser oss til å starte julen tidligere hvert år. Planlegging, kjøp, pynt og arrangementer tar tid, og det kan føles som om vi må være foran hele tiden.
Problemet er at menneskekroppen og naturen har sin egen rytme: mørketiden skal ikke overvinnes med aktivitet, men oppleves. Når systemene rundt oss legger opp til konstant fart, oppstår det en konflikt: vi fyller ventetiden med gjøremål, og mister det rommet som faktisk kunne gitt ro, refleksjon og forberedelse. Det vi kaller “å være i julen” blir mer en logistikkoppgave enn en overgangsritual, og vi mister kontakten med det som gjør høytiden verdifull.
Jula som prestasjonsprosjekt
Jula blir ofte et prestasjonsprosjekt – ikke en høytid. Vi vil vise at vi mestrer alt: planlegging, pynt, gaver, baking, gjester. Denne kontrolltrangen er forståelig – den gir trygghet – men paradokset er tydelig: jo mer vi forsøker å kontrollere ventetiden, jo mindre rom gir vi for det uforutsigbare og den naturlige rytmen som skaper ekte forventning.
Forskning på perfeksjonisme og prestasjonsangst viser at mennesker med høye krav til seg selv ofte fyller tomrom med aktivitet for å opprettholde illusjonen av kontroll. I ventetiden før jul ser vi akkurat dette: fulle kalendere og konstant aktivitet demper ubehag, men svekker samtidig høytidens opplevelsesdybde.
Konsekvenser av manglende ventetid
Tap av årstidens rytme
Mørketiden er egentlig en invitasjon til å roe ned, vende blikket innover og justere tempoet. Når vi fyller denne fasen med lys og aktivitet altfor tidlig, hopper vi over en naturlig del av året som er kjent for å gi oss restitusjon og langsomhet.
Svakere toleranse for venting
Evnen til å vente – psykologisk, emosjonelt og kroppslig – er som en muskel. Når vi aldri står i mellomrommet uten avledning, mister vi evnen til å tåle spenningen mellom «ikke ennå» og «snart». Dette gjør selv små forsinkelser, pauser eller uavklarte situasjoner vanskeligere å stå i.
Redusert opplevelsesdybde
Når alt starter for tidlig, mister selve ankomsten sitt emosjonelle fall. Julens lys, ritualer og symbolikk mister sin gjennomslagskraft. Opplevelsen blir flat, som om crescendoet i musikken kom før melodien.
Stress og utmattelse
Når vi presser jula i gang lenge før kroppen og økosystemet rundt oss er klare, går mange inn i desember allerede slitne. Aktiviteten topper seg for tidlig, og det som skulle være en høytid for ro, fellesskap og nærvær, blir en periode med overbelastning og følelsen av å være på etterskudd.
Hvordan kan vi gjeninnføre ventetiden?
Ventetid kan være en ressurs hvis vi gir den rom:
Små ritualer: Lys, ro, kreative prosjekter, refleksjonskort eller dagbok.
Oppmerksomt nærvær: Pust, kropp, stillhet. Kjenn etter, stopp opp.
Mellomrommets verdi: La det uavklarte få være der, uten å fylle det med aktivitet.
Opplevelsesøkologi: La menneske, natur, kultur og system spille sammen i hverdagen.
Slipp kontrollen litt: Øv deg på å akseptere det uforutsigbare – gi rom for små overraskelser og uplanlagte gleder.
Dette er små grep som lar ventetiden gjøre det den er ment for: bygge forventning, gi ro og gjøre opplevelsen av ankomst dypere.
Min 31-dagers ventetidskalender
I år har jeg laget en kalender med 31 dager med refleksjoner, tekster og bilder fra mitt hjemsted i Måløy. Kalenderen handler om ventetid – mellomrommet mellom håp og forventning, mellom mørke og lys.
Hver dag får du et lite pusterom – et kort som inspirerer til ro, refleksjon og nærvær midt i desember. Kalenderen er mitt forsøk på å gi ventetiden tilbake sitt rom, og å gjøre desember til en tid der både forventning og stillhet kan leve side om side.
Kanskje det jeg egentlig savner, ikke er jula, men rommet foran jula – den langsomme oppbyggingen, små ritualer, rytmen av lys mot mørke.
Ventetiden trenger ikke fylles. Den trenger å få virke.
Å gi slipp på kontroll, å kjenne kroppen og lyset, å vente med å starte – det er kanskje den største gaven vi kan gi oss selv denne førjulstiden.
Rutt-Lovise